Open access publications in the SLU publication database

Abstract

Villreinjakt er populær og hver høst felles rundt 5.000
dyr av en kvote på cirka 10.000. Hvor stor andel av
dyrene som skadeskytes, har lenge vært gjenstand for
diskusjon. Selv om de fleste har en intuitiv oppfatning
av hva som menes med skadeskyting, har det
hittil ikke vært noen generell enighet om begrepsforståelsen.

Heller ikke i Forskrift om utøvelse av jakt,
felling og fangst (1) er begrepet definert, til tross for
at en hel paragraf (§27) er viet dette temaet. Imidlertid
synes det klart ut fra denne paragrafen at skadeskyting
ikke graderes; ethvert treff på dyr som ikke felles er en
skadeskyting.

Det foreligger få undersøkelser om skadeskyting i forbindelse med storviltjakt. De mest omfattende ble gjennomført i regi av Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og omfattet 12.000 skudd mot elg, hjort og villrein (2). I NJFF-rapportene (3-6) ble dyr som gikk mer enn 300 meter etter påskyting definert som skadeskutt, uavhengig av art og kroppsstørrelse. Som vi senere skal se er dyrets størrelse helt avgjørende for hvor langt det kan løpe etter et optimalt treff i hjertelungeregionen.

I denne artikkelen presenterer vi det teoretiske grunnlaget for en ny og universell modell for å kvantifisere skadeskyting. Artikkelen er basert på en rapport som Stokke og medarbeidere (7) utarbeidet på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning.